Hvem har fortalt deg hvem du er?

De fleste av oss har en forestilling om hvem vi er. Vi kan tenke at vi er flinke, vanskelige, sterke, svake, for mye eller ikke gode nok.

Slike tanker kan være så innarbeidet at vi sjelden stopper opp og undersøker hvor de kommer fra, eller om de fortsatt gir et riktig bilde av hvem vi er.

For hvordan vet vi egentlig at det vi tenker om oss selv, er sant?

Mye av forståelsen vi har av oss selv blir til i møte med andre. Gjennom livet får vi erfaringer med hvordan vi blir sett, møtt og forstått. Noen opplever mye anerkjennelse og støtte, andre møter mer kritikk, avvisning eller utrygghet.

Slike erfaringer kan bli en del av historien vi forteller oss selv om hvem vi er.

Etter hvert kan andres blikk bli en del av vårt eget.

Når vi ser oss selv gjennom et gammelt filter

Tidligere erfaringer kan påvirke hvordan vi tolker det som skjer rundt oss. Hvis jeg forventer å bli avvist, kan jeg lettere legge merke til tegn som bekrefter det.

Hvis jeg allerede skammer meg over meg selv, kan jeg oppfatte andres blikk som kritiske, selv om jeg egentlig ikke vet hva de tenker.

Her kan projeksjon være relevant. Vi kan legge egne følelser, forventninger og forestillinger over på andre og oppleve dem som om de kommer utenfra. Da kan det bli vanskeligere å skille mellom det som faktisk skjer, og det vi selv legger inn i situasjonen.

Skam kan også påvirke hvordan vi ser på oss selv. Skyld kan handle om at jeg har gjort noe jeg angrer på. Skam kan oppleves mer som en vurdering av selve meg.

«Jeg gjorde noe feil» kan bli opplevd som «jeg er feil».

Det er en viktig forskjell.

Det vi har lært å gjøre

I gestaltterapien snakker vi om kreativ tilpasning. Begrepet handler om hvordan vi mennesker finner måter å møte livet og omgivelsene våre på. Vi forsøker å få til kontakt, trygghet og tilhørighet, og utvikler ulike måter å håndtere det som skjer rundt oss.

Noen blir flinke til å tilpasse seg andre. Noen blir svært selvstendige. Noen lærer å være stille og observerende, mens andre tar mye plass. Noen blir den som alltid ordner opp, mens andre trekker seg unna når noe blir vanskelig.

Dette kan være meningsfulle måter å møte livet på i den sammenhengen de oppstår i. Men noen ganger kan en måte å være på fortsette å følge oss, også når livet og omgivelsene har forandret seg.

Da kan det være vanskelig å se forskjellen mellom hvem vi er, og hvem vi har lært å være.

Å være nysgjerrig på vårt selvbilde

I terapi trenger vi ikke først og fremst forsøke å tenke positivt om oss selv. Vi kan være nysgjerrige på vårt selvbilde og undersøke hvordan det har blitt til, og hvordan det påvirker måten vi møter oss selv og andre på.

I gestaltterapi er vi opptatt av det som skjer her og nå. Derfor snakker vi ikke bare om det som har skjedd tidligere, men legger også merke til hvordan erfaringene viser seg i øyeblikket.

Når du forteller meg at du ikke er god nok, kan vi sammen stoppe opp og undersøke hva som skjer akkurat da.

Hva skjer her og nå?

Hva kjenner du i kroppen?

Hva skjer med pusten, stemmen eller blikket ditt?

Og hva skjer mellom oss når du sier det?

Kanskje merker du at du trekker deg litt unna. Kanskje får du behov for å forklare deg eller gjøre deg mindre. Kanskje blir du usikker på hva du egentlig føler. Eller kanskje oppdager du noe du ikke har lagt merke til før.

Vi trenger ikke bestemme på forhånd hva dette skal bety. Vi kan være nysgjerrige på det som oppstår og utforske det sammen.

På den måten kan gamle mønstre bli synlige mens de skjer, i stedet for at vi bare snakker om dem som noe som har vært.

Et friere forhold til den du er

Målet er ikke å finne en ny og «riktig» versjon av deg selv. Det handler heller om å få et friere forhold til den du er, og om å kunne undersøke om noen av de sannhetene du har båret på lenge, fortsatt stemmer.

Kanskje er det derfor et viktig spørsmål ikke bare er:

«Hva tenker jeg om meg selv?»

Men også:

«Hvordan vet jeg at det er sant?»

Og kanskje kan vi derfra begynne å utforske hvem du er – akkurat her og nå – når du ikke lenger trenger å se deg selv gjennom andres gamle blikk.