Når livet forandrer seg – å være mann i en ny fase av livet

Det er ikke alltid en krise når livet forandrer seg.

Noen ganger er det bare livet som skjer.

Barna vokser opp. De flytter hjemmefra og begynner å leve sine egne liv. Foreldre blir eldre, kanskje syke, og en dag er de ikke lenger der. Kroppen begynner å gi andre signaler enn den gjorde tidligere.

Man merker kanskje at det tar litt lengre tid å hente seg inn. At ting man tidligere tok for gitt, ikke lenger kommer like av seg selv.

Kanskje forandrer også arbeidslivet seg. En jobb man har brukt mange år på å bygge opp, betyr plutselig noe annet. Kanskje får man en annen rolle. Kanskje opplever man at man ikke lenger er like viktig som før.

Eller kanskje jobben tar slutt.

Dette er store forandringer, men de kommer sjelden på én gang.

De sniker seg inn i livet. Litt etter litt.

For mange menn kan det være vanskelig å sette ord på hva slike endringer gjør med dem. Ikke nødvendigvis fordi de ikke kjenner på noe, men fordi de gjennom store deler av livet har vært vant til å gjøre noe med det som oppstår.

Når det er et problem, finner man en løsning. Når noen trenger hjelp, stiller man opp. Når familien trenger trygghet, forsøker man å sørge for den.

Man holder det gående.

Og ofte fungerer det.

Helt til livet begynner å kreve noe annet.

Noen livsfaser kan ikke løses. De må først få lov til å merkes.

Når rollene begynner å forandre seg

Når barna ikke lenger trenger deg på samme måte, kan det oppstå en merkelig stillhet.

Det som tidligere fylte dagene, er ikke lenger der. Praktiske oppgaver, kjøring, middager, bekymringer og små samtaler i hverdagen blir færre.

Man kan kjenne stolthet over at barna har blitt selvstendige, samtidig som man savner dem.

Man kan være glad på deres vegne og samtidig kjenne på en sorg man ikke helt vet hvor man skal gjøre av.

De to følelsene trenger ikke stå i motsetning til hverandre.

Det samme kan skje når egne foreldre blir gamle.

Plutselig kan rollene begynne å snu. Den som en gang var den sterke, som passet på deg eller visste hva som skulle gjøres, trenger kanskje hjelp selv.

Det kan vekke mye.

Takknemlighet, sorg, irritasjon, dårlig samvittighet, kjærlighet og avmakt kan eksistere samtidig.

Når du merker at tiden har forandret seg

Så kommer kanskje den delen av livet som kan være vanskeligere å snakke om.

Erkjennelsen av at man selv er på vei inn i en annen alder.

Kroppen forandrer seg. Energien kan være annerledes. Mulighetene oppleves annerledes. Tiden kan begynne å kjennes på en annen måte enn tidligere.

Man forstår kanskje tydeligere at tiden ikke er ubegrenset.

Det kan være en sårbar erkjennelse.

Men det kan også være en invitasjon til å stoppe opp.

Hvem er jeg nå?

Ikke bare som far.

Ikke bare som partner.

Ikke bare som arbeidstaker, leder, sønn eller den som ordner opp når noe må gjøres.

Hvem er jeg når noen av rollene som har definert meg gjennom mange år, begynner å endre seg?

Det er ikke sikkert man har et godt svar.

Kanskje har man aldri hatt behov for å stille spørsmålet før.

Når identiteten har vært knyttet til det du gjør

Mange menn har et nært forhold til handling.

Det kan være lettere å gjøre noe enn å snakke om det. Man går en tur, trener, jobber litt mer, pusser opp, holder seg opptatt eller finner noe praktisk å ta tak i.

Det kan være gode måter å møte livet på.

Handling kan gi energi, retning og opplevelsen av å mestre.

Men noen ganger kan aktivitet også bli en måte å slippe å kjenne etter.

Når kalenderen er full, er det ikke alltid så mye plass igjen til spørsmålene som kommer når det blir stille.

Hva savner jeg?

Hva er jeg redd for?

Hva skal være viktig for meg nå?

Når «det går bra» ikke forteller hele historien

Noen ganger blir man gradvis litt stillere.

Ikke nødvendigvis i en krise. Ikke nødvendigvis fordi noe dramatisk har skjedd.

Bare litt mer lukket.

Litt mindre interessert i å møte andre. Litt mindre lyst til å fortelle hvordan man egentlig har det.

Når noen spør, svarer man kanskje:

«Det går bra.»

Og kanskje gjør det egentlig det.

Men kanskje forteller de ordene heller ikke hele historien.

Kanskje finnes det et savn der.

En uro.

En ensomhet man ikke helt har satt ord på.

Eller bare en følelse av at noe i livet har forandret seg, uten at man helt vet hva det betyr ennå.

Det trenger ikke bety at noe må repareres.

Noen ganger kan det være nok å begynne å undersøke det.

Hva skjer når du stopper opp?

I gestaltterapien er oppmerksomheten rettet mot det som skjer her og nå.

Ikke bare på historien om livet ditt, men på hvordan den viser seg når du forteller om den.

Hva skjer i deg når du snakker om barna som har flyttet ut?

Hva merker du når du forteller at faren din begynner å bli gammel?

Hva skjer når du sier høyt at jobben ikke lenger betyr det samme?

Og hva kjenner du når du snakker om at du selv blir eldre?

Noen ganger kan det oppstå en forskjell mellom det vi først tror vi kjenner og det som viser seg når vi stopper litt lenger ved erfaringen.

Kanskje oppdager man at det man kalte irritasjon, også rommer sorg.

At det man kalte likegyldighet, egentlig inneholder savn.

Eller at ønsket om å være alene samtidig rommer et ønske om å bli sett.

Hva legger du merke til akkurat nå?

Hva skjer i kroppen når du tenker på den fasen av livet du befinner deg i?

Hva savner du fra tiden som har vært?

Hva kjenner du når du forestiller deg årene som ligger foran deg?

Og finnes det noe du har skjøvet til side fordi andre ting alltid har vært viktigere?

Det er ikke sikkert spørsmålene har raske svar.

Det trenger de heller ikke ha.

I terapirommet

Som mannlig gestaltterapeut er jeg opptatt av å møte mannen der han faktisk er.

Ikke med en ferdig oppskrift på hvordan han bør føle, snakke eller leve, men med nysgjerrighet på hvordan livet oppleves akkurat nå.

En samtale kan begynne med noe så enkelt som:

«Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er her.»

Det kan være et godt sted å begynne.

Vi trenger ikke alltid vite på forhånd hva vi skal snakke om. Noen ganger oppdager vi det mens vi snakker.

Kanskje handler det om barna.

Kanskje om en far eller mor som begynner å bli dårlig.

Kanskje om et ekteskap som har forandret seg.

Kanskje om følelsen av ikke lenger å være like viktig på jobben.

Kanskje handler det om kroppen, ensomhet, vennskap eller tiden som går.

Eller kanskje handler det om noe helt annet.

I terapirommet kan vi sammen undersøke det som viser seg, uten at du trenger å komme med et ferdig definert problem eller vite hva løsningen skal være.

En samtale gir ikke nødvendigvis alle svarene.

Men den kan gjøre det lettere å høre dine egne spørsmål.

Og kanskje er det nettopp noe av det som kan være viktig når livet er i endring.

Ikke flere råd.

Ikke nødvendigvis en ny oppgave som skal løses.

Men et sted hvor du ikke trenger å prestere.

Et sted hvor det går an å si at du savner barna. At du gruer deg til foreldrene dine blir borte. At du ikke vet hva du skal bruke tiden på. At forholdet har forandret seg. At du kjenner deg mindre viktig enn før.

Eller ganske enkelt:

«Jeg merker at noe har forandret seg.»

For en ny fase av livet handler ikke nødvendigvis bare om det man mister.

Den kan også åpne for et annet spørsmål:

«Hva ønsker jeg at den tiden som ligger foran meg, skal inneholde?»

Hva skal få være viktig nå?

Hva ønsker du å ta med deg videre?

Hva vil du kanskje ha mer plass til?

Og hva er det kanskje på tide å legge fra seg?

Det kan være verdt å snakke med noen om.