GaardsknappenGestaltpraksis
← Alle artikler
Parforhold

Når det utrygge blir det trygge i parforholdet

Om hvordan utrygghet, kontroll og tilpasning kan bli så kjent i et parforhold at det blir vanskelig å kjenne forskjellen på det som er kjent og det som faktisk er trygt.

Når det utrygge blir det trygge i parforholdet

Det finnes parforhold som ikke er gode å være i, men som likevel kan være svært vanskelige å forlate.

For den som står utenfor kan det være vanskelig å forstå. Hvorfor blir du? Hvorfor sier du ikke fra? Hvorfor går du ikke, når du ser at forholdet gjør deg vondt?

Spørsmålene er forståelige, men de forutsetter at det å forlate et vanskelig forhold først og fremst handler om å ta en beslutning. Slik er det ikke alltid.

Når man over tid lever i en relasjon preget av utrygghet, kontroll eller maktmisbruk, kan det utvikle seg mønstre som blir sterke og vanskelige å bryte. Det som skjer, blir kjent. Man lærer seg å lese stemninger, tilpasse seg og finne ut hvordan man kan unngå konflikt.

Etter hvert kan denne måten å leve på bli så innarbeidet at man nesten ikke legger merke til hvor mye av seg selv man har tilpasset bort.

Det som er kjent, kan etter hvert oppleves tryggere enn det som er ukjent.

Det kan høres paradoksalt ut. Selv når det kjente innebærer utrygghet eller kontroll, vet man hvordan man skal forholde seg til det. Man kjenner reaksjonene og stemningene. Det ukjente kan derimot oppleves langt mer uoversiktlig.

Når du begynner å tilpasse deg den andre

I et trygt parforhold skal det være mulig å være seg selv og samtidig være nær et annet menneske. Man skal kunne ha egne meninger, behov og grenser uten at kontakten står i fare.

Men når maktbalansen over tid blir skjev, kan dette gradvis forandre seg. Man begynner kanskje å tenke mer på hvordan den andre vil reagere enn på hva man selv faktisk mener eller trenger.

Det kan skje så gradvis at man ikke helt vet når det begynte. Man lar være å ta opp enkelte ting fordi man vet hvordan det pleier å ende. Man blir mer forsiktig, mer ettergivende eller mer opptatt av å holde roen.

Det som først var en bevisst tilpasning, kan etter hvert bli en automatisk måte å være på.

En person som sitter alene og reflekterer over egne behov og grenser
Når mye av oppmerksomheten går til den andres reaksjoner, kan kontakten med egne behov og grenser gradvis bli svakere.

Når grensene mellom deg og den andre blir uklare

I gestaltterapien finnes begrepet konfluens. Det beskriver blant annet en situasjon hvor grensene mellom meg og den andre blir uklare, slik at det kan bli vanskelig å kjenne forskjellen mellom mine egne behov og den andres.

I et nært forhold er det naturlig å påvirke hverandre og ta hensyn til hverandre. Utfordringen oppstår når kontakten med egne behov, grenser og opplevelser gradvis blir svakere fordi man i for stor grad tilpasser seg den andre.

Da kan spørsmål som:

«Hva mener jeg egentlig?»

eller:

«Hva trenger jeg?»

bli overraskende vanskelige å svare på.

Når mønsteret blir vanskeligere å bryte

I noen parforhold veksler det vanskelige med perioder av nærhet og varme. Etter en konflikt kan den andre vise anger, kjærlighet eller love at ting skal bli annerledes.

Håpet kommer tilbake, og man får kontakt med den personen man en gang forelsket seg i.

Det er ofte nettopp dette som gjør situasjonen så vanskelig.

Forholdet er ikke nødvendigvis vondt hele tiden. Det kan finnes kjærlighet, fellesskap, historie og gode minner side om side med det som gjør vondt.

Man kan være glad i et menneske og samtidig ha det dårlig sammen med det. Man kan ønske at forholdet skal fungere og samtidig kjenne at noe i en selv gradvis forsvinner.

Derfor er det heller ikke alltid nok å si at man «bare må gå».

Det kan handle om kjærlighet, barn, økonomi eller frykt for hva som skjer etter et brudd. Men det kan også handle om identitet.

Hvem blir jeg dersom dette forholdet tar slutt? Hvordan vil livet se ut? Vil jeg klare meg?

Når man over lang tid har tilpasset seg, kan det være vanskelig å stole på sin egen vurdering.

Kanskje begynner forandringen med et spørsmål

Kanskje begynner veien videre derfor ikke med spørsmålet:

«Skal jeg gå?»

men med et annet:

«Hva skjer egentlig med meg i dette forholdet?»

Det spørsmålet kan åpne noe.

Hvordan har jeg det når jeg kommer hjem? Hva skjer med meg når den andre blir sint? Hva gjør jeg når jeg egentlig ønsker å si nei? Når merket jeg sist at jeg hadde en tydelig mening som var min egen? Og når føler jeg meg mest som meg selv?

I gestaltterapi er oppmerksomheten rettet mot det som skjer her og nå, i kontakten mellom mennesket og omgivelsene.

Det handler ikke bare om å forstå historien, men om å undersøke hvordan den lever i deg i dag.

Hva legger du merke til akkurat nå?

Hva merker du i kroppen når du forteller om forholdet?

Hva skjer når du forsøker å sette en grense?

Hva legger du merke til når du sier høyt noe du kanskje har holdt for deg selv lenge?

I terapirommet

I terapirommet kan du og jeg sammen undersøke det som skjer i deg og mellom deg og den andre.

Vi kan se på mønstrene som oppstår, hvordan du tilpasser deg, hva du kjenner når du setter grenser, og hva som skjer når du forsøker å stå mer i det som er ditt.

Vi trenger ikke begynne med å bestemme om du skal bli eller gå.

Først kan vi forsøke å forstå hvordan du har det, hva du har blitt vant til å leve med, og hva du kanskje har mistet kontakten med i deg selv.

Gjennom samtalen og det som oppstår mellom oss, kan vi utforske hvordan det er å være deg når du ikke trenger å tilpasse deg for å skape ro eller unngå en reaksjon.

Forandring handler ikke alltid om å ta det store steget med en gang. Noen ganger begynner den med at du våger å kjenne etter, sette ord på det du opplever og oppdage at din egen erfaring faktisk har betydning.

Kanskje er det første steget å begynne å kjenne forskjellen mellom det som er kjent, og det som faktisk er trygt.

For de to tingene er ikke alltid det samme.